Familien

Kunne ikke vært foruten -del 5

Del 5

Så da hadde vi plutselig en baby hjemme og en i barnehagen og en på skolen, vi var en fullkommen familie med tre barn og en hund eneste som manglet var drømmehuset.

Mellomtiden jeg var i barsel tok jeg førerkortet jeg tok det på 10 måneder med intens lesing og kjøring, men jeg klarte det og lykkelig var og er jeg for det.

Etter 10 måneder hjemme i permisjon måtte jeg tilbake på jobb og minsten skulle starte i barnehagen. BARE 10 måneder!!! Det stakk virkelig i morshjertet da jeg tenkte på at lille han som ikke gikk enda skulle starte i barnehagen han var altfor liten, men jeg hadde ikke noe valg jeg måtte tilbake på jobb. Jeg er helt sikker på at det braste en liten rift i mammahjertet den dagen, men barnehagen virket grei og vi klarte å komme i en fin rutine der også.

Samtidig skulle jenta mi starte i 1. klasse og hun var virkelig klar for det og plutselig var enda en epoke over og en ny startet, dette var hun virkelig klar for og tok skolen med storm hun kunne ikke vært mer fornøyd.

Vi bodde i en liten leiligheten i fire år og jeg må si det var vel en av mine tøffeste år, alt det jeg opplevde i de årene vi bodde der forandret mye. For å få klarhet i det så hadde jeg og min mann det fint og barna hadde det bra, men mye kom til overfalten og jeg lærte hvem jeg kunne stole på i livet. Så vi flyttet endelig fra dette stede og til der vi bor nå, selv om min omgangskrets ble plutselig mindre er jeg lykkeligere enn noen gang.

Jeg trenger ikke mange i livet mitt for å få bekreftelse at jeg er elsket, jeg har fire hjemme som viser det til meg hver dag.

Sirkelen min er liten, men jeg har de viktigste personene i livet mitt som betyr mest for meg.

Barna lærer meg noe nytt hver dag og jeg elsker at jeg lærer noe av de. Jeg snakket akkurat med sønnen min i telefonen, minsten altså og han spør meg alltid om «har du det bra»? – «Har du hatt det fint i dag» – «Har dagen din vært fin». AAAAHHHHH jeg vil bare gråte, jeg er så utrolig stolt over hvor omsorgsfulle og hvor mye kjærlighet barna gir meg.

Vi bor på det beste stedet jeg vet om og er så overlykkelig at vi bor der vi bor nå, ungene har endelig rotfestet seg og trives godt.

Nå er alle i skolen to på barneskolen og en på ungdomskolen og jeg merker de blir større og starter å bli uavhengig av mammaen sin. Den følelsen sliter jeg med, den dagen de er så store at de ikke «trenger» meg.

Men man sier jo dette går gradvis og alle aldre har sin sjarm og det skal jeg stå inne for. Det er så utrolig hyggelig med bitte små barn løpende rundt føttene dine og nå når de er så store at jeg kan ha en skikkelig samtale med de.

Jeg kan se tilbake med god samvittighet og tenke jeg har gjort alt det jeg kan for at de har hatt en god og trygg oppvekst og et godt grunnlag for å komme seg videre i livet.

Men jeg som mor er langt ifra ferdig lært, har masse mer å lære og nå er det også tenåringen som er i fokus. Han er som en helt vanlig tenåringer med drømmer og ambisjoner om å gjøre og bli. En jente som har siste året på barneskolen og er godt på vei inn i ungdomslivet med mål og drømmer for fremtiden. Så har vi minsten som har mange år igjen på barneskolen, men han har startet veldig å reflektere på hva han vil være bli å kunne, hva han er god på og hvorfor han er god på det ene, men dårlig på det andre.

Mitt navn er Randi Therese Bakke og jeg er en 80-modell. Jeg har tre barn og denne bloggen handler om familielivet med tips, triks, mat, hobby og den vanlige hverdagen. Jeg er også forfatter og har gitt ut en julebarnebok og jobber med nye prosjekter.

Legg inn en kommentar