Familien

Min førstefødte!

Min opplevelse å bli gravid første gang.

Jeg var ung og hadde ganske nylig fått verdens fineste hund, vi kalte han Leo fordi han var en Afrikansk løvehund altså Rhodesian Ridgeback og vi hadde akkurat vunnet budrunden på vår første leilighet. 

Rett før vi flyttet inn fant jeg ut at jeg var gravid.

Jeg hadde bare en følelse og fortalte det til min kollega som løp og kjøpte graviditet test for hun var så nysgjerrig. Jeg tok den på jobben, min kollega satt og ventet spent. De to minuttene var den gang de lengste to minuttene i mitt liv. 

Det ble to streker, kollegaen min i full jubel og gratulerte meg. Jeg var bare 26 år, men jeg følte tiden var inne for jeg hadde opplevd det jeg trengte å oppleve. Så ingen panikk, jeg ble glad.

Jeg var litt redd for å si det til min nye samboer for jeg tror ikke han var helt klar for barn. Akkurat kjøpt vår første leilighet og hadde en hund på under 1 år. Jeg gruet meg litt til å fortelle det, men kunne heller ikke holde det hemmelig. Så jeg sa det og fortalte hvordan jeg fant det ut, han ble selvfølgelig glad, men også skuffet for at vi ikke tok testen sammen.

Ja… Det kunne jeg forstå, men skuffelsen varte ikke lenge for hvordan kan den – vi hadde jo skapt starten på et liv et menneske liv sammen. Tenk så stort og magisk det er.

De første 3 månedene hadde jeg morgenkvalme, men jeg måtte på jobb hver dag kunne ikke være borte og jeg kastet opp alltid før jeg gikk på jobb. Noen ganger måtte jeg løpe hjem igjen etter å ha gått ut døren for akkurat å kaste opp. Det var helt forferdelig og jeg tror ingen vil forstå hvor tøft dette er uten at de har opplevd det selv, men jeg sto i det og dro på jobb hver dag.

Etter akkurat tre måneder forsvant kvalmen på dagen! Og jeg tror jeg aldri i mitt liv hadde følt meg så bra. Jeg var lykkelig jeg smilte hver dag og følte meg på topp og enorm glede, etter å ha gått 6 mnd. gravid fikk jeg store smerter i foten, dro til legen og da fikk jeg vite jeg hadde fått en betennelse i foten og kunne ikke gå så mye på den så da ble jeg sykmeldt. 

Jeg koset meg de siste 3 månedene og den følelsen av ro og lykke var ubeskrivelig, jeg hadde det helt fantastisk. Jeg kunne ligge i timesvis på sofaen og kjenne babyen bevege seg, han bevegde seg hele tiden på dagen og på natten og det var da jeg forsto jeg kom til å få en gutt med masse energi. 

En kveld da jeg satt og slappet av i sofaen og måtte bare hoste litt – GIKK VANNET!

Jeg løp på toaletten og ropte på den kommende far for så å ringe sykehuset. Jeg viste ikke hva jeg skulle si og hadde litt panikk. Det var jo bare to dager siden jeg var på sykehuset og hadde blitt sjekket om alt var i orden, og terminen var jo om 14 dager.

Jeg gråt på telefonen ikke fordi jeg var redd, men for det var en ny følelse jeg ikke hadde kjent på før og den skremte meg litt. 

Da vi kom på sykehuset ble vi godt tatt i mot og da startet alt med fødselen etter boken, jeg ville kalle det den perfekte fødselen. Den tok 13 timer og jeg følte meg på topp og kunne føde et barn til uten problemer jeg hadde masse energi. 

Og etter så mange måneder i magen fikk vi se sønnen vår! Den mest vakreste gutten i hele verden, lykken var ubeskrivelig. Da vi kom hjem gikk alt fint og jeg nøt bare dagene selv om selvfølgelig det var mangel på søvn.

Etter en liten stund ble jeg veldig syk og var mye sengeliggende, men oppe allikevel og gikk tur med hunden og baby.

Så ble jeg bare mer og mer syk og til slutt var jeg så dårlig at jeg nesten ikke klarte å holde meg oppe, jeg ringte mine foreldre og de hentet meg. 

Vi dro til legen og tok noen tester.

Jeg hadde fått gule stafylokokker, det hadde babyen også – jeg fikk smitten fra sykehuset. 

Det var så alvorlig at legen var glad vi kom da vi kom. Vi begge startet kuren straks, men jeg var så syk at jeg var ikke i stand til å stå oppreist og «ta vare» på min nyfødte. Så jeg bodde hos mine foreldre i 6 uker, jeg var så og si sengeliggende i 4 uker. 

Jeg måtte slutte å amme oppå alt, det tok knekken på meg – jeg følte meg helt forferdelig og ubrukelig som nybakt mamma som ikke kunne amme barnet mitt. Amme må jo alle gjøre jeg følte meg som en skikkelig dårlig mamma som ikke kunne gi dette til barnet mitt, følte jeg sviktet han.

Og ikke minst at min mor tok seg av babyen og ga medisin og morsmelkerstatning, hun var oppe om natten og passet han på dagen. Hun fikk en kontakt med han som jeg mistet for en liten stund det knuste meg å se han snudde seg til sin bestemor for mat og ikke hans mor. Men jeg var glad jeg hadde en mor som ofret sine dager og netter for å hjelpe oss og bli friske for det er nemlig ikke en selvfølge, jeg er evig takknemlig for det. 

Da vi endelig ble friske og gikk til legen for siste sjekk da sa han at vi var heldige og var mer alvorlige syke enn det vi trodde. Det var ikke så lang tid unna før det kunne gå ganske så galt(hvis dere forstår hva jeg mener her).

Jeg må si det å ha helsestasjonen og en familie som alltid er tilgjengelig er ikke å ta forgitt. 

Jeg vil også si at det å ikke kunne amme sitt eget barn er noe mest hjerteskjærende jeg har har opplevd og jeg unner ingen absolutt INGEN og måtte gå gjennom den følelsen og det er en helt ubeskrivelig forferdelig vond følelse og ingen kan forstå dette, med mindre man har opplevd det selv. Men det er heldigvis hjelpemidler for det og barnet får i seg akkurat det den trenger om ikke mer av vitaminer. 

Jeg vil i dette blogginnlegget takke min mor som hjalp meg med de beste tipsene på baby og hadde alltid gode råd fra å kjøpe riktige klær til hva jeg skulle gjøre når babyen ble syk. 

Takk mamma for at du alltid ga meg den støtten jeg trengte og at du var den beste bestemoren barna kunne få❤️

Dette innlegget har jeg gått gjennom sammen med min sønn og fått godkjent av han at jeg la ut bildene og dette blogginnlegget.


2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *